Ukrainas forsvar

Ukraina er ikke tilsluttet noen militær allianse, men ønsker å bli medlem av NATO så vel som EU. Ukraina har samarbeidet med NATO siden tidlig på 1990-tallet, blant annet gjennom Partnerskap for fred-programmet. I 2020 ble en ny sikkerhetsstrategi vedtatt, som ramme for utvidet samarbeid og framtidig medlemskap. Siden den russiske intervensjonen i 2014, og enda mer etter invasjonen i 2022, har Ukraina fått politisk og annen støtte fra alliansen. Landets orientering mot Vesten, politisk, militært og økonomisk, er fra Russlands side anført som en hovedårsak for invasjonen. Fram til 2014 endret Ukrainas politikk overfor NATO og EU seg noe med skiftende politisk ledelse; fra å ønske NATO-medlemskap, via en aillansefri status til igjen å søke medlemskap.

Etter den russiske invasjonen i 2022 har Ukraina søkt tettere samarbeid med særlig vestlige stater. Etter krigen mot Iran i 2026, også med land i Midtøsten. Ukraina har en stor forsvarsindustri, men omfanget av krigføringen og det store forbruket av militært materiell har gjort det nødvendig å søke støtte utenfra. Denne materielle og finansielle støtten går både til å forsyne forsvaret med våpen og ammunisjon, og å drifte det sivile samfunnsapparatet. Norge bidrar til begge deler gjennom Nansen-programmet og Operasjon Ellisiv. Denne støtten har dels gått direkte til det ukrainske forsvaret, dels gjennom et flernasjonalt samarbeid, blant annet koordinert av EU.

Den internasjonale våpenhjelpen har inkludert tyngre våpenplattformer som artilleri, stridsvogner, kampvogner og jagerfly, og ikke minst avansert luftvern. Norge er blant de land som har bidratt til å trene ukrainske soldater, både i Norge, Storbritannia og Polen. Omvendt deler Ukraina sine krigserfaringer med andre land.

En stor del av den utelandske støtten til Ukraina har kommet fra USA. Den ble styrket under president Joe Biden, og svekket under Donald Trump, som har holdt igjen på donasjoner, men tillatt salg av våpensystemer.

En del av Ukrainas tilnærming til NATO og annet internasjonalt militært samarbeid har vært deltakelse i internasjonale operasjoner. Deltakelse i NATO-ledede operasjoner, blant annet på Balkan og i Afghanistan har bidratt til en tilpasning til alliansens prosedyrer.

Ukraina har hatt en særlig nært militært samarbeid med nabolandet Polen, inklusive i internasjonale operasjoner.

Hovedoppgaven til den ukrainske forsvarsmakten er, i henhold til grunnloven, å forsvare Ukrainas suvernitet og territorielle integritet. Det skal slå tilbake militær aggresjon, og forsvare landets territorium, samt blant annet å bekjempe terror og piratvirksomhet.

Forsvaret skal også beskytte ukrainske interesser og innbyggere utenfor landets grenser, og kunne delta i internasjonale operasjoner.

Ved oppløsningen av Sovjetunionen, og delingen av de sovjetiske militære styrkene, overtok Ukraina en stor del, inklusive rundt 800 000 soldater, mye materiell og om lag en tredel av den samlede sovjetiske forsvarsindustrien. Gjennom 1990-tallet og inn på 2000-tallet ble volumet redusert ned til nærmere 100 000, før en sterk økning etter 2014.

I 2018 besto det ukrainske forsvaret av rundt 200 000 tjenestegjørende i de regulære væpnede styrker, og om lag 100 000 i nasjonalgarde og grensevakt. Etter en ytterligere oppbygging som følge av invasjonen i 2022, var samlet styrke ved utgangen av 2025 anslått til mellom 900 000 og én million.

Den ukrainske hæren (også omtalt som landforsvaret; Sukhoputni viiska Zbroinykh syl Ukrainy, SV ZSU) er den største av forsvarsgrenene, og som har vokst mest, i tråd med utviklingen av krigen, som mest av alt er en landstrid. Landstyrkene består av om lag 600 000 personer.

Hæren bygde tidligere på den gamle sovjetiske strukturen, men er blitt endret som følge av krigen, med mobile, mekaniserte brigader som kjerne i kampstyrkene. Disse er satt opp blant annet med stridsvogner, artilleri og missiler, med evne til å holde posisjoner og kunne bryte gjennom fiendens linjer. Landstyrkene er den delen av det ukrainske forsvaret som i størst utstrekning har tatt i bruk droner.

Landstyrkene har gradvis erstattet gammelt sovjetisk materiell med vestlige systemer, så vel som egenproduserte våpen. De mekaniserte brigadene er oppsatt dels med sovjetiske (men ofte ukrainsk-produserte) stridsvogner, inklusive T-64, T-72 og T-80, og siden invasjonen i 2022 med tyske Leopard-, britiske Challenger 2 og amerikanske M1 Abrams-vogner. Ukraina er også, i tillegg til egne, tilført kampvogner og pansrede personellkjøretøy, blant annet CV90 og M2 Bradley, så vel som eldre og nyere artilleriskyts. Hæren har også ballistiske missiler med kort rekkevidde, luftvernmissiler med lang rekkevidde, luftvernartilleri så vel som helikoptre, inklusive kamphelikoptre av typen Mi-24 og Mi 35.

Den ukrainske marinen (Viiskovo–morski syly Zbroinykh syl Ukrainy, VMS ZSU) er den minste av forsvarsgrenenen, og opererer hovedsakelig i Svartehavet, men har også ansvar for å sikre vannveier, blant annet med en elveflotilje på Dnipro. En viktig funksjon er å sikre utskipingen av ukrainsk korn.

Marinen har en aktiv styrke på rundt 15 000, som disponerer en mindre flåte med patruljefartøy, logistikk- og hjelpefartøy. Med bruk av egenutviklede ubemannede undervannsfarkoster (droner) har den ukrainske marinen påført den russsiske svartehavsflåten betydelige tap, inklusive senkingen av flaggskipet, krysseren Moskva. Marinen har også en luftkomponent.

Det ukrainske marinekorpset ble i 2023 skilt ut fra Marinen, og etablert som en egen våpengren.

Det ukrainske flyvåpenet (Povitryani syly Zbroynykh syl Ukrayiny, PS ZSU) består av det tidligere flyvåpenet og luftforsvaret, og består av rundt 40 000 personer.

Flyvåpenet overtok en stor og sammensatt flåte etter det sovjetiske forsvaret, hvorav noe er vedlikeholdt og videreført, noe nytt materiell er tilført, framfor alt F-16 og Mirage 2000 jagerfly, i tillegg til MiG-29, Su-25 og Su-27. Fra tidligere har Ukraina også taktiske bombefly av typen Su-24, så vel som andre typer, samt helikoptre. Også Flyvåpenet opererer ubemannede systemer (droner). Luftvernet omfatter gamle sovjetiske S-300 og vestlige systemer som NASAMS og Patriot. Ukraina har selv utviklet radarsystemer.

Luftvern, både mot droner, missiler og ballistiske missiler, er et av de mest kritiske elementene i forsvarskrigen.

I tillegg til Flyvåpenet har Ukraina egne luftbårne angrepsstyrker, organisert som en separat våpengren.

Med utspring i de tre tradisjonelle forsvarsgrenene har Ukrainas forsvar etablert flere spesialiserte strukturer: Marineinfanteri, luftbårne styrker, spesialstyrker, cyberstyrker og territorialforsvar samt – som første land i verden: Styrker for ubemannede systemer.

Spesialstyrkene er innrettet for operasjoner bak fiendens linjer, også med å opprette motstandsnettverk i de okkuperte områdene i Ukraina, og samordner operasjoner med disse. Aktiviteten inkluderer angrep mot fiendtlige styrker, sabotasje og ødeleggelse av forsyningslinjer og infrastruktur.

Cyberstyrkene er engasjert i en kontinuerlig kamp om kontroll i cyberdomenet, med forsvar av egne og angrep mot fiendens kommunikasjons- og informasjonssystemer. De har også en rolle i å sikre det nasjonale cybersikkerhetssystemet.

Ubemannede systemer (droner og roboter) brukes i alle forsvarsgrener, og i både luft-, land og undervannsdomenet. Styrken som er opprettet for å utvikle og bruke ubemannede systemer bidrar til og leder operasjoner i ukrainsk og fiendtlig territorium.

Territorialstyrkene er utviklet etter 2014, og særlig siden invasjonen i 2022. De bygger på militsgrupper dannet vesentlig av frivillige som deltok i kampene i Donbas, og er organisert som en egen styrke, med reservister og frivillige.

Ukraina har en omfattende forsvarsindustri som utgjør en viktig del av landets forsvarssektor. En stor del av Sovjetunionens våpenutvikling og -produksjon var lagt til Ukraina, og som selvstendig stat har landet opprettholdt og utviklet et høyt teknologisk nivå.

Blant annet var flere av de største sovjetiske våpenfabrikkene i Kharkiv, der det blant annet ble produsert stridsvogner, kampvogner, artilleri og tyngre kjøretøy, så vel som missilsystemer. Det er anslått at Ukraina overtok om lag en tredel av Sovjetunionens samlede militærindustrielle kompleks.

Særlig etter invasjonen i 2022 har ukrainsk industri drevet innovasjon på flere områder, særlig i produksjon og bruk av ulike typer ubemannede farkoster, men også av missiler og produksjon av ammunisjon. Det er anslått at Ukraina i 2025 selv produserte om lag en tredel av alt materiell bruk av sitt forsvar, og bortimot hundre prosent av droneproduksjonen.

Utviklingen er drevet av behov, og skjer dels i samarbeid med utenlandske selskaper, både i og utenfor Ukraina, og med økonomisk støtte fra vestlige land. Også norsk forsvarsindustri har etablert virksomhet i Ukraina.

Ved Sovjetunionens oppløsning satt Ukraina med en stor andel av dets samlede beholdning av kjernefysiske stridshoder; rundt 1600. Ukraina forpliktet seg i 1992 å overføre disse til Russland, for destruksjon. Dette ble sluttført i 1996, og Ukraina har sluttet seg til ikkespredningsavtalen.

Ukraina var krigsskueplass under første verdenskrig, da landet var delt mellom flere land. Med opprettelsen av en ukrainsk folkerepublikk ble en hær dannet, så vel som flere militser.

Ukraina ble sterkt involvert i andre verdenskrig, både som skueplass for harde kamper mellom tyske og sovjetiske styrker, og som bidragsyter til Den røde armé, med om lag 2,5 millioner soldater.

Ukraina som selvstendig stat etter 1991 er blitt krigsskueplass som følge av russisk intervensjon i østlige deler av landet fra 2014, først med Donbas, og etter fullskalainvasjonen i 2022, som etter hvert har rammet hele landet. Ukrainske regjeringsstyrker har bekjempet russiske styrker og russiskstøttede opprøre i øst helt fra 2014, og mot russiske invasjonsstyrker – og luftangrep – flere steder i landet siden 2022.

Den russiske invasjonen, på flere akser, fra 24. februar 2022, engasjerte hele det ukrainske forsvaret i omfattende kamphandlinger, på bakken og i lufta. Etter å ha slått tilbake Russlands forsøk på å ta hovedstaden Kyiv, har krigen mest av alt vært en landstrid langs en lang frontlinje i det østlige og sørlig Ukraina, så vel som kamper om Krym og i Svartehavet.

Ukraina har deltatt i en rekke internasjonale operasjoner både i regi av FN og NATO, dels med små bidrag (stabsoffiserer), men også med større styrker, bl.a. på Balkan på 1990-tallet, inklusive i UNPROFOR og IFOR. Ukraina stilte også en av de største bidragene til den multinasjonale styrken under Irak-krigen i 2003.

Ukraina bidro til en felles bataljon med Polen i KFOR i Kosovo. Ukraina har også bidratt NATO-operasjonen Resolute Support Mission (RSM) i Afghanistan, og i flere FN-operasjoner, blant annet MONUSCO i Den demokratiske republikken Kongo, UNISFA i Sudan og UNMISS i Sør-Sudan, samt UNIFIL i Libanon.