freden i Nystad

Sverige og Russland hadde vært i krig siden 1700, da Russland sammen med sine alliansepartnere Danmark-Norge og Sachsen-Polen overraskende hadde angrepet Sverige. Danmark-Norge hadde deretter inngått en separatfred allerede i 1700 og Sachsen i 1706. Men begge statene hadde erklært krig på nytt etter det svenske nederlaget ved Poltava i 1709. I 1715 hadde da Preussen og kurfyrstedømmet Hannover sluttet seg til den anti-svenske alliansen.

I løpet av perioden 1709–1718 ble deretter svenske styrker gradvis kastet ut av Nord-Tyskland, Polen og Baltikum, og de svenske besittelsene i disse områdene ble okkupert. Etter den svenske kongen Karl 12.s død under den svenske invasjonen av Norge i 1718, ble det så startet parallelle fredsforhandlinger mellom Sverige og dens motstandere. Den nye dronningen Ulrika Eleonora og hennes mann Fredrik av Hessen (konge fra 1720) og kretsen rundt dem ønsket i motsetning til Karl 12. å inngå fred.

Det var en klar svensk taktikk å søke adskilte forhandlinger og fredsslutninger med rikets ulike fiender, for på den måten å splitte koalisjonen mot Sverige og få bedre vilkår.

Disse forhandlingene ledet frem til flere svenske separate fredsavtaler. Den første freden i Stockholm med Hannover i november 1719, den andre freden i Stockholm med Preussen i januar 1720 og freden i Frederiksborg med Danmark-Norge i juli 1720. Denne siste freden er på svensk også kjent som «den tredje freden i Stockholm».

Etter tidligere i krigen å ha erobret svensk Estland, Livland og Ingermanland, hadde russiske styrker i årene 1713–1716 også invadert og okkupert Finland, som da var en integrert del av Sverige.

Fredsforhandlinger mellom Sverge og Russland hadde blitt innledet på Åland i mai 1718, men ble avbrutt allerede i september samme år. Fra og med 1719 hadde deretter russiske marinestyrker fra sin base på Åland angrepet, plyndret og herjet langs store deler av Sveriges østkyst og skjærgården innenfor. I svensk historie er disse russiske angrepene kjent som «rysshärjningarna».

Tsar Peter den stores mål med dette var å øke presset mot Sverige og styrke sin forhandlingsposisjon. Etter press og tilrettelegging fra Frankrike og Storbritannia ble fredsforhandlingene gjenåpnet i desember 1720. I april–mai 1721 møttes svenske og russiske delegater i den finske byen Nystad. Nå var stormaktene Storbritannia og Frankrike viktige pådrivere og tilretteleggere, slik de hadde vært da Danmark-Norge året før hadde blitt tvunget til å inngå den relativt milde (for svenskene) freden i Frederiksborg. Stormaktene ville nå ha en slutt på ufreden i Norden.

Den russiske forhandlingsdelegasjonen var ledet av den tyskfødte diplomaten grev Heinrich Ostermann (1686–1747) og general Jacob Daniel Bruce (1669–1735), som var født i Russland, men var av skotsk herkomst. Sverige ble representert av embetsmennene friherre Otto Reinhold Strömfelt (1679–1744) og riksråden grev Johan Paulinus Lilliensted (1655–1732).

Den svenske delegasjonen i Nystad hadde i utgangspunktet begrensede fullmakter, men i møte med Peter den stores trusler om å gjenoppta angrepene på den svenske kysten og deretter invadere Sverige med en hær på over 100 000 mann, bestemte delegasjonen seg for å gå med på de relativt harde russiske kravene. Sverige var på dette tidspunkt utpint på alle måter etter å ha vært i sammenhengende krig i over 20 år.

Som følge av bestemmelsene i traktaten skulle Sverige avgi sine baltiske provinser Livland, Estland og Ingermanland til Russland. Disse områdene hadde lenge sammen med Finland vært okkupert av Russland, og var i praksis allerede inkorporert i det russiske riket. Videre skulle også Viborgs län og den sørlige delen av Kexholms län i Finland avgis. Disse områdene lå på Det karelske nes nord for St. Petersburg, byen Peter den store hadde grunnlagt som ny russisk hovedstad innerst i Finskebukta, i tidligere svensk land i Ingermanland.

Videre skulle den protestantiske befolkningen i de avgitte områdene garanteres religionsfrihet og få beholde gamle lover og privilegier. Dette betydde blant annet at den tysk-baltiske adelen beholdt sin språklige og kulturelle dominans. Videre skulle alle krigsfanger utveksles og Russland lovet å avholde seg fra all videre innblanding i svensk politikk og kongevalg.

For å gå med på dette fikk Sverige tilbake mesteparten av Finland og en sum på to millioner riksdaler for de avgitte finske områdene. I tillegg til det aller viktigste; fred etter over 20 år med krig.

Freden i Nystad og tapet av de baltiske provinsene innbar den definitive slutten på Sveriges posisjon som en europeisk stormakt. Utenrikspolitisk sett innebar den en markant maktforskyvning ved at Russland overtok Sveriges rolle som den dominerende makten i Østersjøområdet. Den nye hovedstaden sikret russisk adgang til Østersjøen og ble kjent som landets «vindu mot Vesten».

Russland ble nå for alvor anerkjent som en europeisk stormakt. For å symbolisere dette erstattet Peter den store i 1721 sin tittel som tsar med tittelen imperator, keiser, som helt til revolusjonen i 1917 ble brukt av Russlands herskere.

• Sveriges historie
• Russlands historie
• den store nordiske krigen

• Andersen, Dan H. (2021). Store nordiske krig. København: Politikens forlag.
• Frost, Robert I. (2000). The Northern Wars: War, State and Society in Northeastern Europe 1558–1721. Longman.
• Ullgren, Peter (2008). Det stora nordiska kriget 1700–1721: En berättelse om stormakten Sveriges fall. Stockholm: Prisma.
• Villstrand, Nils Erik (2011). Sveriges historia 1600–1721: [stormaktskrigen, Östersjöväldets uppgång och fall, militärstaten, envåldshärskarna, kung och folk, läskunnighet, kyrkotukt, kvinna och man, nya svenskar, järn, koppar och tjära, svenska kolonier]. Stockholm: Norstedt.