marulker

Marulkene er marine fisker som finnes i de fleste hav og på de fleste dyp. De fleste artene er små, gjerne under ti centimeter lange. Men det finnes også noen som kan bli ganske store, over én meter. Et eksempel er vår breiflabb. Karakteristisk for denne gruppen fisk er at første finnestråle i ryggfinnen sitter langt fremme på hodet og fungerer nesten som en fiskestang (kalt illicium). Ytterst på fiskestangen sitter en liten hudflik (kalt esca) som fungerer som agn (lokkemiddel). Når marulken vifter med hudfliken, lokkes små fisk nærmere. Når byttet er nært nok, åpnes den store munnen og byttet suges inn. Dette skjer meget raskt.

Noen arter som lever i dyphavet har utviklet en spesiell strategi for å sikre reproduksjonen. Når en liten hann møter en hunn der nede i dypet biter han seg fast i huden hennes. Hannen sitter deretter fastvokst til hunnens finner eller hud resten av livet, og blir passivt med dit hun svømmer. Hannen ender opp som et vedheng som kun produserer spermier som hunnen kan benytte når hun vil gyte eggene sine.

Sargassoulkene eller tangulkene (Antennarioidei) er tropiske arter med tallrike hudvedheng som kamuflerer dem i tangen de lever i. Mange av disse forekommer i drivende klaser med tang. Den tropiske sargassoulken ble i 1826 funnet ved Vardø, utvilsomt etter å ha drevet nordover med atlanterhavsstrømmen.

Hos enkelte arter innen familien Himantolophidae (kjent som «fotballfisk» på mange språk) og sjødjevler (Ceratiidae), som lever pelagisk i evig mørke på 1000–2500 meters dyp, har illicium, et kontinuerlig lysende «agn» (esca) i enden. Lyset produseres av bakterier som lever i slimlaget på hudoverflaten.

• strålefinnefisk