sildekonge

Sildekongen kan bli over 8 meter lang og veie over 270 kilo. Vanlig lengde er omtrent 3 meter, mens den tyngste sildekongen som det er publisert data om, veide 272 kilogram.

Sildekongen har ingen skjell og mangler også svømmeblære. Kroppen er langstrakt og sterkt sammentrykt fra sidene. Mange individer viser indikasjoner på selvamputasjon av bakkroppen (fra bak gattet/anus). Det er uklart hvorfor dette skjer, men det kan være en form for forsvar mot angrep fra haier.

Ryggfinnen er svært lang, og når sildekongen svømmer, beveger den hele ryggfinnen med en bølgebevegelse.

Rett bak hodet sitter 10–15 lange finnestråler med kjøttfulle fliker ytterst. Disse finnestrålene kan nok med litt fantasi sies å likne en krone. Bukfinnene består blant annet av en svært lang, båndformet finnestråle. Halefinnen er svært liten eller mangler helt.

Kroppen er sølvfarget, med innslag av blå striper. Ryggfinnen kan gjerne være dypt rødfarget.

Navnet sildekonge kommer trolig av at den ble observert svømmende i overflaten nær sildestimer, og sammen med den «kongelige kronen» ble det antatt at den var konge over silden.

På latin har den fått navnet Regalecus glesne. Arten ble opprinnelig beskrevet av den norske naturforskeren Peter Ascanius på grunnlag av to eksemplarer funnet ved fiskeværet Glesvær utenfor Bergen (derfor glesne). Navnet Regalus viser til at den tilhører en konge.

Arten er utbredt i alle varme og tempererte hav. Den oppholder seg vanligvis på store dyp mellom 20 og 1000 meter. Sildekongen er ikke vanlig å observere, men fra tid til annen kan man se den svømmende i overflaten eller drevet i land.

Sildekongen lever primært av ulike pelagiske krepsdyr, slik som krill, småfisk og blekksprut.

Man antar at gytetiden er i perioden fra juli til desember, men det er få tilgengelige studier av dette. Larvene er ofte å finne nær overflaten og kan da i perioder forekomme som bifangst.

Det forekommer ikke noe spesielt fiske av arten, og kjøttet oppgis å være geleaktig og lite attraktivt som mat for mennesker.

Biologien er lite kjent, og arten er svært sjelden observert i levende tilstand. Fra tid til annen blir halvdøde sildekonger observert svømmende i overflaten eller funnet drevet i land i fjæra. Slike funn fører nesten alltid til oppslag i lokalaviser og andre media. Nylig er det også gjort noen få observasjoner av sildekongen i sitt naturlige miljø – på dypt vann. Dette er blitt mulig gjennom utvikling og bruk av videokamera og fjernstyrte undervannsfarkoster (rov; remotely operated underwater vehicle). Disse observasjonene har vist at sildekongen svømmer ved å bruke den lange ryggfinnen, som beveger seg med en bølgebevegelse (og danner sinusbølger).

Det spekuleres i om sildekongen kan være opphav til noen av våre mange fortellinger om sjøormer – men dette er heller uklart. Det hender at media bruker ord som sjøorm og monster for å omtale arten.

Sildekongefamilien (Regalecidae) omfatter tre nærstående arter, hvorav én art forekommer i Norge.

• båndfisker
• fisk