En stender er en vertikal del av en vegg. Nederst er den festet til en bunnsvill, øverst til en toppsvill. Alle disse er viktige deler av bindingsverket.
Stendere brukes i både yttervegger og innervegger, og kan inngå i både bærende og ikke-bærende vegger. I bærende vegger fører stendere vekten fra konstruksjonen over, som tak og etasjeskiller, ned til fundamentet.
Stendernes hovedoppgaver er å:
I bærende vegger vil stenderne være dimensjonert for å ta opp betydelige trykkrefter, mens de i ikke-bærende vegger primært fungerer som oppbygning for kledning og rominndeling.
Stendere utføres vanligvis i:
Dimensjonene på stendere avhenger av:
Vanlige dimensjoner for trestendere i bærende vegger er:
For ikke-bærende innervegger brukes ofte mindre dimensjoner, for eksempel rundt 36 × 68 mm ved normal romhøyde.
Stålstendere leveres i ulike profiler, vanligvis med bredder fra omtrent 70 mm til 125 mm.
Stendere plasseres normalt med en fast senteravstand på 600 mm, som er tilpasset standard bredder på plater og isolasjonsmaterialer.
I vegger med høyere krav til styrke, stivhet eller med flislagte overflater kan avstanden reduseres til 400 mm eller 300 mm.
Stenderne bør plasseres slik at de står rett over og under bjelker, sperrer eller takstoler for å sikre god lastoverføring.
Ved åpninger for dører og vinduer i bærende vegger må stenderne tilpasses. Her brukes ofte:
Slike løsninger sikrer at lasten fra konstruksjonen over blir riktig overført til stenderne ved siden av åpningen.
Dimensjonering av stendere skjer i henhold til gjeldende regelverk. Dette omfatter blant annet Eurokode 5, som er standarden som brukes for prosjektering av for trekonstruksjoner og krav i byggteknisk forskrift.
Som alternativ til detaljerte beregninger brukes ofte preaksepterte løsninger fra Byggforskserien. Dette er en serie faglige anvisninger fra SINTEF om planlegging, byggdetaljer og byggforvaltning. Anvisningene er mye brukt i byggenæringen og beskriver løsninger som oppfyller kravene i byggteknisk forskrift.
Stendere er en av de viktigste komponentene i moderne bindingsverk og danner grunnlaget for veggkonstruksjoner i de fleste trehus. Riktig dimensjonering og utførelse er avgjørende for både bæreevne, stabilitet, lydisolasjon og varmeisolasjon.
Stendere slik de brukes i dag, ble vanlige med utviklingen av lett bindingsverk. Eldre bindingsverk besto av grovere stolper og bjelker, ofte sammenføyd med tappforbindelser og trenagler. Fra slutten av 1800-tallet og særlig etter andre verdenskrig ble dette gradvis erstattet av lettere konstruksjoner med slankere stendere, spikerforbindelser og standardiserte dimensjoner på trelast.
Den moderne typen bindingsverk, med stendere med senteravstand rundt 600 mm, har bakgrunn i såkalt amerikansk bindingsverk (balloon frame). Denne byggemåten ble tatt i bruk i Norge fra 1940-årene og videreutviklet med isolasjon og platekledning, og er i dag den dominerende konstruksjonstypen i trehus.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.