tatovering

Arrtatovering er en rituell metode som brukes i enkelte kulturer der man fremkaller tegn og mønstre i huden ved gjentatte stikk som gir en kraftig og varig arrdannelse, såkalt keloid. Ved denne metoden brukes det ikke fargestoffer og dette er derfor ikke en egentlig tatovering.

Traumatisk tatovering er en utilsiktet tatovering som skyldes at fargestoff, for eksempel asfaltstøv, ved et uhell kommer ned i huden og deponeres i lærhudens celler. Dette kan blant annet oppstå etter skrubbsår hvis man ikke renser såret tilstrekkelig.

Tatovering har blitt brukt og brukes fortsatt i flere kulturer i medisinsk sammenheng. Dette er en del av tradisjonell medisin, og har ikke forankring i kunnskapsbasert medisin.

Tradisjonelle tatoveringskulturer har ofte et estetisk element, også når hovedfunksjonen er religiøs eller sosial. I Mikronesia og Polynesia har tatoveringer for eksempel hatt et uttalt mål om å gjøre brukeren vakker i alderdommen. Forskere har tolket tatoveringen til et av de eldste mumifiserte individene vi vet om, en mann fra chinchorro-kulturen i dagens Chile, som ren utsmykking. Det er likevel relativt uvanlig at tradisjonelle tatoveringer primært har vært å regne som estetiske kunstuttrykk.

Tatovører fra tradisjonelle tatoveringskulturer, for eksempel blant yupik-folket fra Alaska, vektlegger gjerne det kunstneriske uttrykket bak mønstrene sine. Tradisjonelle tatovører har vært dyktige håndverkere med uttalte estetiske ambisjoner.

Tatoveringer har blitt brukt for å markere kulturell identitet og gruppetilhørighet. Også i tilfeller der individers bragder og medfødte status markeres gjennom tatoveringer, har gruppetilhørigheten tatoveringen symboliserer vært en viktig dimensjon. Tatoveringsseremoniene har ofte vært offentlige og forbundet med overgangsriter som innlemmer bæreren i en større helhet, som en kult, klan eller brorskap. Folkene på den nordamerikanske nordvestkysten har for eksempel brukt spesifikke tatoveringer for å vise klanstilhørighet, mens maorienes design kunne romme fortellinger om individets genealogi.

Mange kulturer har brukt tatoveringer for å markere sosial status eller samfunnsposisjon. Det kan være at bare personer med bestemte statuser – som prester, politiske ledere, jegere, krigere, kunnskapsholdere eller medisinske eksperter – fikk lov til å tatovere seg. Dette var tatoveringer som ofte markerte dåder og som bæreren måtte gjøre seg fortjent til. Eksempler inkluderer naga-folkene fra India og Myanmar, der spesielle tatoveringer tildeles tigerdrepere.

Andre steder har design og plassering variert og markert skiller mellom kvinner og menn, gifte og ugifte, og/eller adelige og allmenning. På Marshalløyene, for eksempel, var det kun adelige som kunne ha ansiktstatoveringer, mens bare kvinner tatoverte håndbaken. I det gamle Egypt var det kun kvinner som tatoverte seg. Blant maoriene kunne fraværet av tatoveringer indikere en persons eksepsjonelt hellige status. I det gamle Hellas ble tatoveringer også brukt til å markere slaver, kriminelle og krigsfanger. Under andre verdenskrig ble internerte fanger i tyske konsentrasjonsleirer merket på samme måte.

I mange kulturer hadde også tatovørene selv en spesiell status. Det kunne for eksempel innebære en eller annen form for guddommelig forbindelse, enten ved at tatoveringskunsten var skjenket dem av guder, som på Marshalløyene eller det nordamerikanske slettelandet, eller ved at de utgjorde en form for presteorden som tjente spesifikke guddommer, som på Samoa.

Kulturer verden over har brukt tatoveringer for medisinske eller terapeutiske formål. Ismannen Ötzis tatoveringer var trolig blant disse. Han hadde mer enn 50 tatoveringsmerker plassert på flere av leddene i armene, bena og nederst på ryggen. Radiografiske analyser har vist at han trolig hadde artrose i flere av disse. Lignende mønstre er funnet blant folk som levde i Sibir og Alaska, og er fortsatt utbredt blant kayan-folk på Borneo.

Mange kulturer har brukt tatoveringer som en form for spirituell beskyttelse. Dette kan ha tatt mange ulike former. I Polynesia var det tatoveringens plassering som skulle beskytte bæreren, ved at den forseglet kroppen mot lekkasjer innenifra eller angrep utenifra. Andre steder, for eksempel blant enkelte nordamerikanske urfolk, var det tatoveringens motiv som skulle beskytte bæreren. Andre steder igjen fikk man beskyttelse gjennom det magiske fargestoffet eller de hellige redskapene som ble brukt.

Moderne tatoveringshistorie kan spores tilbake til kaptein James Cooks reiser til Stillehavet på 1700-tallet. I 1769 besøkte Cook og hans mannskap de polynesiske øyene Tahiti og Aotearoa (New Zealand), der de møtte mange tatoverte mennesker som de beskrev og tegnet i reiseskildringene sine. Ordet tatovering kommer fra det polynesiske ordet tatau. Cook vendte tilbake til Polynesia i 1774 og igjen i 1778, reiser som tok ham til Tonga, Rapa Nui og Hawaii. I løpet av disse møtene var det flere i Cooks mannskap som ble tatovert med lokale mønstre, noe som bidro til å spre fascinasjonen for disse hjemme i Europa.

Den europeiske inngangen til Stillehavet åpnet nye former for utveksling. Mange av skipene hadde med seg tatoverte polynesiere tilbake for å stille dem ut i puber, museer og messer. Dette var en praksis som skjøt fart utover 1800-tallet, da den også spredte seg til USA. Der ble folk fra tradisjonelle tatoveringskulturer stilt ut i det som ble kalt «native villages» (på norsk ofte oversatt til «negerlandsbyer»), på verdensutstillinger og «freak shows».

Parallelt med dette vokste det fram en tatoveringskultur blant euro-amerikanske sjøfolk og soldater. Den tyskfødte Martin Hildebrandt åpnet et av Vestens første tatoveringsstudioer i New York, og han var en av pionerne som populariserte kunstformen rundt midten av 1800-tallet. Mot slutten av 1800-tallet og frem mot første verdenskrig ble tatoveringer også svært populært blant det britiske aristokratiet. Trenden dabbet riktig nok av etter som oppfinnelsen av tatoveringsmaskinen på 1890-tallet gjorde tatoveringer billigere og mer tilgjengelig for allmennheten.

Tatoveringer ble stadig mer utbredt utover 1900-tallet, men forble likevel hovedsakelig tilknyttet subkulturer og marginale deler av samfunnet, som sjøfolk, soldater, kriminelle, vagabonder og karnevalsfolk. Det vokste etter hvert frem ulike tatoveringskulturer med sine helt egne stiler, for eksempel tilknyttet motorsykkelgjenger og fengselsinnsatte.

Fra 1960-tallet begynte amerikanske tatovører å kopiere japansk tatoveringskunst. Dette er en viktig kilde til dagens tatoveringskultur. Denne kopieringen innebar et skifte fra tilfeldig plasserte emblem-lignende motiver til motiver som dekket store deler av kroppen i en stil som var helhetlig konsekvent. Slik ble tatoveringer også mer tiltrekkende for middelklassen, noe som åpnet opp for en helt ny kundemasse. Dette førte til en gradvis profesjonalisering av tatoveringskunsten. Til sammen bidro dette til en stor oppblomstring av tatoveringer utover 1990-tallet.

De siste tiårene har musikere, fotballspillere og TV-personligheter popularisert tatoveringer ytterligere.