Sandlo

Sandlo
Sandlo i hekkedrakt
Nomenklatur
Charadrius hiaticula Linnaeus, 1758
Populærnavn
sandlo, ringsnipe, strandlo
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Orden		Vade-, måse- og alkefugler
Underorden		Lofugler
Familie		Lofamilien
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 LC — Livskraftig BirdLife International (2019)
Norsk rødliste:
For fastlandet: LC — Livskraftig Artsdatabanken (2021) ----- For Svalbard: NT — Nær truet Artsdatabanken (2021)
Økologi
Habitat:		terrestrisk, åpent landskap, strender og sletter
Utbredelse:		Eurasia, Grønland, Canada, Afrika
– hekkeområder   – migrasjon (Canada)   – standfugler (De britiske øyer)   – vinterområder

Sandlo (Charadrius hiaticula) er en fjæretilknyttet fugleart i lofamilien (Charadriidae) og regnes i hovedsak som en langdistansetrekkfugl,selv om trekkene ikke er like lange alle steder. Arten hekker blant annet i Norge og på Svalbard. Den består som to underarter.

Verdens naturvernunion anser arten som livskraftig i internasjonal sammenheng, men bemerker at totalpopulasjonen har en synkende trend. Artsdatabanken regner arten som livskraftig på Norges fastland, men nær truet på Svalbard.

Biologi

Sandlo i vinterdrakt.

Ungfugl

Beskrivelse

Sandlo blir cirka 18–20 cm lang og veier omkring 42–78 g. Vingespennet utgjør cirka 48–57 cm.

Sandlo er en heller kortbenet vadefugl. Den er svært lik amerikasandlo (C. semipalmatus), men mangler hudfold (svømmehud) mellom midterste og innerste tå, og har et litt bredere brystbånd, større hvitt øyenbryn (supercilium) og klarere gult øyering. Hunnen har brystbånd og øredekkfjær med brunskjær på sidene. Nominatformen mangler tydelig fjærdrakt utenfor hekkesesongen. Ungfuglen ligner en blek voksenfugl med blasse fjærkanter, men disse forsvinner raskt; ingen svarte tegninger; smalt eller ufullstendig brystbånd i front. Underarten tundrae er mindre, med mørkere og har mattere overside, ofte en smalere hvit flekk bak øyet, og det oransje på nebbet er ofte mindre utbredt; i vinterdrakt er det svarte erstattet av olivenbrunt, og nebbet er mattere.

Utbredelse, habitat og trekk

Sandlo opptrer langs kysten på sand- eller rullesteinstrender, sandbanker og mudderflater, elvemunninger og, iblant, elver, innsjøer, laguner, saltmyrer, kort gressmark, oversvømte jorder og enkelte menneskeskapte habitater, for eksempel grustak, reservoarer, jordbruksland og ballbaner; forekommer også på tundra og hekker opptil 1 200 moh (Norge). Foretrekker fuktige underlag, men sjelden i grunt vann; generelt opptrer underarten tundrae, i hvert fall under trekket, på mykere sedimenter enn hiaticula. Fuglene hviler i flokker nær næringsområdene, på åpen, bar mark eller der vegetasjonen er kortvokst; som regel langs kysten, over høyvannslinjen.

De nordligste fuglene trekker lengst mot sør, mens de som hekker lengst sør, overvintrer lengst nord. Noen vesteuropeiske fugler kan forbli nær hekkeområdene sine gjennom vinteren. Fuglene overvintrer hovedsakelig i Afrika, men også i Middelhavsområdet, på Den iberiske halvøy, ved Rødehavet og Persiabukta. Et lite antall trekker gjennom, eller overvintrer muligens i, Kina og Japan. På De britiske øyer er en del fugler standfugler.

De nordamerikanske hekkefuglene trekker alle over det nordlige Atlanterhavet, enten i én sammenhengende flyvning eller via Grønland og Island, og overvintrer trolig i Vest-Afrika.

Underarten tundrae trekker via Europa (eksempelvis fra Vadehavet), men krysser også de eurasiske og afrikanske kontinentene i en bred front, mot Øst- og Sør-Afrika; krysser muligens også Sahara.

Ernæringsbiologi

Dietten består av små krepsdyr, bløtdyr, børstemark, tanglus, amfipoder, ulike insekter (eksempelvis maur, biller, fluer og deres larver) og tusenbein. En studie av vinterdietten i Spania viste at de hyppigste byttedyrene i avføringen var børstemark (Hediste diversicolor) og bløtdyr av snegletypen (Hydrobia spp.), mens insekter fra ordenene tovinger (Diptera) og biller (Coleoptera) var mindre vanlige. Blant tovingene var pupper av fjærmygg og larver av Ephydra vanlige, mens amfipoder var sjeldne. I Vest-Portugal var larver av Chironomus spp. mest betydningsfulle.

Når fuglene søker føde, løper de et lite stykke, stanser opp og leter etter bytte i sanden, før de løper videre. Sandlo bruker noen ganger «fottromming» (en teknikk) for å skremme fram byttedyr. Arten beiter både dag og natt, ofte på tidevannsområder, med en hakkerate på opptil nesten ett hakk i sekundet. Fuglene opptrer vanligvis i små flokker på opptil 50 fugler, sjelden også opp mot 1 200–1 500 fugler.

Hekkebiologi

Sandloen legger eggene i april–mai rundt Nordsjøen, fra juni til midten av juli på Island, i juni ellers i Nord-Eurasia og tidligst i fjerde uke av juni på Nordøst-Grønland. Arten er sesongmessig monogam. Parforholdet opprettholdes av og til over flere år. Parene lever solitært eller i løse nabolagsgrupper, med reirene plassert 5–100 meter fra hverandre. Hekker ofte i nærheten av større vadefuglarter (Charadriiformes) for beskyttelse. Paret er territorialt, men henter som regel næring utenfor territoriet. Noen fugler danner par i et eget innledende paringsområde. Det er rapportert deltakelse av en tredje fugl i ruging og oppfostring av unger.

Reiret er en grunn fordypning i bakken, foret med småstein, rusk og vegetasjonsrester, av og til på skjermede eller skyggelagte steder. Legger vanligvis 3–5 egg, som regel fire, med 1–3 dagers intervall. Eggene er blek blågrå, gråbrune eller gulaktige med flekker av grått og svartbrunt. Kan legge opptil fire erstatningskull hvis eggene går tapt. Ruges av begge foreldrene i 21–27 dager, og rugingen starter når det nest siste eller siste egget er lagt. Avkommet er dunkledd ved klekking, blek gråbeige med fine mørke flekker og noe kanelbeige på oversiden, hvit på undersiden, og har et svartaktig bånd. Ungene er precociale og blir selvstendige kort tid etter klekking og flygedyktig etter omtrent 24 dager.

• 
  En gruppe sandloer
• 
  Egg etter sandlo
• 
  Sandlo med unge
• 
  Sandlo på matsøk

Taksonomi

Taksonet psammodroma blir av og til regnet som en egen underart, men det synonymiseres med nominatformen i inndelingen under. Den hekker på Island, Grønland og i det nordøstre Canada. Den foreslåtte underarten kolymensis, fra Kolymadeltaet i det nordøstlige Sibir, anses ikke som adskillelig fra taksonet tundrae.

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World i henhold til Clements et al. (2024).

Treliste

• Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler
  • Charadrii, lofugler
    • Charadriidae, lofamilien
      • Charadrius
        • C. vociferus, tobeltelo
        • C. hiaticula, sandlo
          • C. h. hiaticula, nominatformen hekker i det nordøstlige arktiske Canada, på Grønland, Island, Svalbard og fra Sør-Skandinavia sørover til Frankrike; overvintrer hovedsakelig i Vest-Afrika.
          • C. h. tundrae, hekker i Nord-Skandinavia og Nord-Russland østover til Tsjuktsjerhalvøya; sporadisk hekkende også i Nord-Beringhavet på St. Lawrence Island (Alaska, USA); overvintrer fra Kaspihavet og det sørvestlige Asia sørover til det sørlige Afrika.
        • C. semipalmatus, amerikasandlo
        • C. melodus, piplo

Eksterne lenker

• (en) sandlo – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
• (en) sandlo i Encyclopedia of Life
• (en) sandlo i Global Biodiversity Information Facility
• (no) sandlo hos Artsdatabanken
• (sv) sandlo hos Dyntaxa
• (en) sandlo hos Fauna Europaea
• (en) sandlo hos ITIS
• (en) sandlo hos NCBI
• (en) Kategori:Charadrius hiaticula – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Charadrius hiaticula – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Charadrius hiaticula – detaljert informasjon på Wikispecies