vaginisme – Store medisinske leksikon

Vaginisme er en tilstand der musklene rundt skjedeåpningen strammer seg ufrivillig og medfører smerter eller ubehag. Muskelstramningen gjør at det kan bli vanskelig eller umulig å føre noe inn i skjeden, som tampong, fingre, penis eller medisinsk utstyr under en gynekologisk undersøkelse.

Faktaboks

Også kjent som: skjedekrampe

Vaginisme kan være vedvarende eller tilbakevendende. Tilstanden behøver ikke å være begrenset til ringmusklene rundt skjedeinngangen, musklene i lårene og sete- og magemusklene kan også stramme seg ufrivillig. Vaginisme henger i tillegg tett sammen med vulvodyni, en tilstand med langvarige smerter i vulva uten at man finner noen klar årsak.

Selv om årsakene til vaginisme er sammensatte og ikke fullstendig klarlagte, finnes det behandling og prognosen er god. Det vanligste er en individuelt tilpasset behandling med en kombinasjon av fysioterapi og psykoterapi.

Forekomst

Vaginisme er en av de vanligste årsakene til underlivssmerter og seksuell dysfunksjon hos kvinner i fertil alder. Tilstanden forekommer hos opp mot 15 prosent av kvinner. De fleste har en form for partiell vaginisme, der det er vanskelig eller ubehagelig å føre noe inn i skjeden, men ikke umulig. Samtidig regner en med at rundt 0,5–1 prosent har fullstendig vaginisme, der det er umulig å føre noe inn i skjeden.

Årsaker og risikofaktorer

Årsakene til vaginisme er sammensatte og ikke fullstendig avklarte. Det er imidlertid funnet en rekke potensielle biologiske og psykososiale mekanismer som kan bidra til utviklingen av vaginisme og vulvodyni. Det kan være genetiske faktorer, hormonelle endringer, betennelsesprosesser, nevrologiske og muskel- og skjelettrelaterte mekanismer.

Mange med vaginisme har spenninger i musklene i bekkenbunnen. Gjentatte urinveisinfeksjoner eller soppinfeksjoner i underlivet kan også bidra utvikling av tilstanden. I tillegg er vaginisme forbundet med andre smertetilstander i bekkenet og underlivet, som vulvodyni og endometriose, men også irritabel tarmsyndrom (IBS) og langvarig forstoppelse.

Stress og psykiske lidelser som depresjon og/eller angst kan også bidra til utvikling av vaginisme. Andre mulige psykiske faktorer er frykt for smerter i forbindelse med sex, frykt for å bli gravid eller at man assosiererer sex med noe galt eller skamfullt.

Noen med vaginisme har hatt smertefulle tidligere erfaringer med penetrativ sex. Andre kan ha opplevd seksuelle overgrep eller voldtekt. Enkelte utvikler vaginisme etter fødselskomplikasjoner, smertefulle medisinske undersøkelser eller negative erfaringer med gynekologisk undersøkelse.

Symptomer og funn

Vaginisme er en ufrivillig reaksjon som skyldes at musklene i bekkenbunnen strammer seg, spesielt rundt den ytterste tredjedelen av skjeden. Reaksjonen skjer uavhengig av om en ønsker å ha sex.

Pasienter med vaginisme beskriver ofte skjeden som lite elastisk og trang. Muskelstramningen gjør at det vanskelig eller umulig å føre noe inn i skjeden, som tampong, fingre, penis eller medisinsk utstyr under en gynekologisk undersøkelse.

Vaginisme kan ha stor innvirkning på både psykisk og seksuell helse, identitet, selvfølelse og romantiske forhold. Personer med vaginisme rapporterer også lavere livskvalitet og mer symptomer på angst og depresjon.

Diagnostikk

Pasienten utredes for vaginisme og vulvodyni ved å utelukke andre spesifikke årsaker til muskelstrammingene og ubehaget, som infeksjon, betennelse, hudsykdommer, skader, med mer.

I forbindelse med utredning, blir pasienten gjerne henvist til en gynekolog, som innhenter en grundig sykehistorie og gjør en skånsom gynekologisk undersøkelse. En bekkenbunnsfysioterapeut kan ofte vurdere hvor i bekkenbunnen muskelspenningene sitter og hvor omfattende de er.

Primær eller sekundær vaginisme

Vaginisme kan alltid ha vært til stede, for eksempel siden første tampongbruk eller første samleie (primær vaginisme). Hos noen oppstår vaginismen senere i livet (sekundær vaginisme).

Fullstendig eller partiell vaginisme

Dersom det er umulig å føre noe inn i skjeden, kalles det fullstendig vaginisme. Dersom muskulaturen er stram og fører til ubehag ved penetrasjon, men det er mulig å føre noe inn, så kalles det partiell vaginisme. Partiell vaginisme er trolig langt mer utbredt enn fullstendig vaginisme, og opptrer svært ofte sammen med vulvodyni.

Vulvodyni og vaginisme

I diagnosesystemet (ICD-10) som brukes i Norge i dag, skilles det mellom vulvodyni og vaginisme. I det neste diagnosesystemet (ICD-11) blir de to tilstandene slått sammen til én diagnose kalt sexual pain/penetration disorder på engelsk. Bakgrunnen for sammenslåingen er at vulvodyni og vaginisme ofte forekommer samtidig og kan være vanskelig å skille.

Behandling

Det finnes ulike behandlingsformer som kan gis hver for seg eller i kombinasjon. Det vanligste er en kombinasjon av fysioterapi og psykoterapi. Behandlingen må alltid være individuelt tilpasset.

Fysioterapi

Vaginale dilatatorer kommer i sett med 4–5 staver med økende diameter og lengde. De brukes hovedsakelig i behandlingen av vulvodyni og vaginisme. Behandlingen skjer trinnvis, over flere uker.

Sett med vaginale dilatatorer

Av Trude Telle/Unge funksjonshemmede.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Fysioterapeutisk behandling fokuserer på tøyning av bekkenbunnsmuskulatur og omkringliggende muskulatur, i tillegg til pusteteknikker og avspenningsøvelser. Behandlingen kan også involvere desensibilisering ved bruk av dilatorsett. Dilatorer er sylindre i ulike størrelser som kvinnen selv fører inn i skjeden. Behandlingen skjer trinnvis over flere uker, i samråd med fysioterapeut.

Ved anspent muskulatur er muskulaturen også som regel svak. Det kan derfor være viktig for kvinner med vaginisme å få hjelp til opptrening av styrke i bekkenbunnen etter at avspenning har blitt mulig. Dette er spesielt viktig der kvinnen har andre plager i tillegg til vaginismen, for eksempel urinlekkasje.

Psykoterapi

Psykoterapi for vaginisme bør tilpasses pasientens individuelle behov, og inkludere elementer av kognitiv atferdsterapi, eksponeringsbehandling og mindfulness. Grensesetting og god kommunikasjon med en eventuell partner er også viktig, og vedkommende bør involveres i behandlingen. Noen kan ha god hjelp av sexologisk rådgivning.

Mange med vaginisme har tilleggsdiagnoser som angst og depresjon som også bør behandles for å bedre effekten av behandlingen for vaginisme.

Annet

Behandling med innsprøyting av botulinumtoksin (Botox) i bekkenbunnsmuskulaturen er under utprøving, men effekten er foreløpig usikker. Slik behandling bør kombineres med fysioterapi for mer varig effekt.

Prognose

Pasienter som får behandling for vaginisme har ofte god prognose. Sekundær vaginisme har noe bedre prognose enn primær vaginisme.

Graviditet og fødsel

Kvinner med vulvodyni og vaginisme får sjeldnere barn enn andre kvinner. Om de får barn, får de ofte færre av dem. Mange planlegger graviditet i lang tid for å tilrettelegge for minst mulig smerter ved samleie. Noen blir gravide ved hjelp av selvinseminasjon eller fertilitetsbehandling på grunn av utfordringene med å ha samleie.

De med vulvodyni og vaginisme føder litt oftere med keisersnitt, som regel etter eget ønske, for å redusere risiko for fødselsrifter og forverrede smerter. Enkelte studier viser en litt forhøyet risiko for rifter ved vaginal fødsel blant disse fødende, men det er foreløpig uvisst hvorvidt svangerskap og fødsel påvirker smertene på lengre sikt. Noen få studier tyder på at det er lite endring i smerteintensitet etter fødsel.

Historikk

Vaginisme ble beskrevet av den amerikanske gynekologen J. Marion Sims i 1861, og var kjennetegnet av vaginal hypersensitivitet som førte til muskelspasmer. Den eneste foreslåtte behandlingen den gangen var kirurgi. Leger i Frankrike kritiserte Sims’ teorier og mente i stedet at vaginisme var en «moralsk» lidelse som ikke kunne behandles fysisk med såkalte «rasjonelle» metoder som kirurgi.

På midten av 1900-tallet begynte William H. Masters og Virginia E. Johnson å forske på menneskers seksualitet og seksuelle dysfunksjoner, og de la mye av grunnlaget for dagens forståelse og behandling av vaginisme. De definerte vaginisme som en tilstand av ufrivillige muskelspasmer under samleie, noe de oppfattet som en reaksjon på seksuelle traumer og frykt for smerte. Dette førte til den første dokumenterte psykologiske behandlingen for vaginisme, som fortsatt brukes den dag i dag. Denne behandlingen består av paredukasjon, desensitiviseringsteknikker som sensualitetsøvelser (sensate focus på engelsk), og bearbeiding av prestasjonsangst og vansker i parforholdet.

I dag forstås vaginisme innenfor en biopsykososial modell, og behandlingen består hovedsakelig av en kombinasjon av fysioterapi og psykologisk behandling.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Reproduktiv helse

Siri Kløkstad

Spesialist i kvinnesykdommer og fødselshjelp, Sex og samfunn